Skit I tradisjoner og standarder
Alle vil jo bare vinne 

Følgende er et innlegg som sto i svensk Hundesport, og omhandler avl og oppdrett, og det å holde seg til en rasestandard.
Innlegget har stor gyldighet for de fleste raser, også vår.

Skrevet av Anita Whitmarsh (oppdretter) i Svensk Hundsport nr 10/2003.

Hva er det egentlig som skjer  innen avl/oppdrett i de fleste raser i dag? Avler majoriteten etter standarden som så omsorgsfullt har blitt laget av våre forfedre? Disse genuine hundeelskerne fra forne tider, verden over, innen alle raser.

Disse oppdretterne som dannet raseklubbene og de menneskene som ble medlemmer i dem, hadde alle en genuin interesse for rasen; for dens karakter og personlighet, alle disse rasedetaljer som gjorde nettopp den rasen til hva de elsket og var dypt interessert i.

De skrev senere en standard for å bevare nettopp disse detaljene så neste generasjon også kunne få glede av dem.

Derfor stopper vi opp!

Og visst er det vel så! Når vi først fant det spesielle i ”vår” rase, så var det vel derfor at den så ut nettopp slik som standarden beskrev.

Hvorfor får da en del av nåtidens oppdrettere, som oftest når de så vidt har rukket å bli litt varm i trøya, et slikt sterkt behov for å endre rasen? Står det ”moderat pels” i standarden, så blir det like forbannet overpelset. Jo mere, desto bedre.... Og foreskriver standarden ”rektangulær” kropp, så leser man ”kort”.

Ingen ser heller ut til å bry seg om størrelsen. Store raser blir mindre – og fremfor alt mer lavbente – mens de små rasene tenderer mot å bli aldeles for store.

Listen kan gjøres uendelig med slike rasedetaljer – og hvorfor blir det så? Jo, fordi det ”ser penere ut”, det blir ”easy on the eye”.

Mer glamorøst? ”Alle andre har jo en slik type, jeg vil ikke være noe annerledes for da vinner ikke jeg....”

Det blir et moderne mønster, til tross for at standarden ikke har endret seg, så forandrer oppdretterne hundene etter sin personlige mening og smak.

Lett å ”følge Ola ...”

Det virker som at så fort som en ”annerkjent person” i en rase får frem en viss type (og kanskje vil ha det slik ettersom ”feilen” kan være vanskelig å få bort...), så følger andre hurtig etter, selv om de innerst inne innser at de dermed fjerner seg fra gjeldende standard, ettersom det er lettere å følge dem – ”if you can’t beat them, join them”.

Naturligvis fortsetter også valpekjøperne i denne onde sirkelen, de vet jo ikke noe bedre. Ikke akkurat da!

Når en korrekt hund kommer inn i ringen, så ser den jo iblant ganske snål ut.... synes de nye folkene, som ”ojer” seg og aldri skulle kunne drømme om å anvende en sådan ”feil” hannhund på sine vakre tisper – som selv ikke i det hele tatt ligner rasens ideal særskilt mye....

Men, man vinner med ”denne nye typen”, selv i gruppesammenheng. Det er derfor man iblant vil stille spørsmål om hva som er vitsen med gruppebedømning.

Personlig syns jeg det er utrolig artig med oppdretter- og avlsgrupper – men hva/hvem gavner det? Antagelig ikke alle raser.

Avl for rasen eller for dommeren?

Er det kanskje så at vi nå for tiden bare avler for utstillingsseire, og ikke bryr oss om å følge standarden hundre prosent? Avler vi for gruppedommerne? For moderne tider?

Avler vi på ”hjemmetypen”, på hva vi personlig har i vår kennel, anstrenger vi oss ikke tilstrekkelig for å kunne se over gjerdet???

Selv stiller jeg iblant spørsmål om det ikke blir ”verre” gjennom alle listene, poengberegninger, reklame, eksporter, og ulike slags konkurranser. Blir det ikke så at man til slutt fullstendig overser hva standarden sier, fordi man vet at den og den dommeren vil ha det slik og slik. Man vil altså vinne – for enhver pris!

Selv innbiller jeg meg at mine rottiser og vestgøtar ser akkurat likedan ut i dag som for 30 år siden. Men det syns kanskje alle om sine hunder...? For jaggu er det lett å bli kennelblind.

Oversatt av John-Sigve Berg (Gjenngitt med tillatelse av forfatteren).