Innledning

Det har gjennom årenes løp blitt sagt og skrevet mye om mentaltestens betydning for avl og hvilke svar den kan gi oss når det gjelder en hunds forutsetninger for å tilegne seg dressur. Det er skrevet og snakket både i positive og negative vendinger,. Det er bra at det blir skrevet noe da debatter og diskusjoner alltid har noe å tilføre et emne.

Mange er imot mentaltest - noen er for. Bakgrunnen for de forskjellige oppfatningene avhenger ofte av hvordan man selv til å begynne med kom i kontakt med emnet. La oss tenke oss en situasjon hvor vi er lykkelige eiere av en testet, godkjent hund, som også er et fabelaktig familiemedlem og en suveren konkurransekamerat. I denne situasjonen er det tvilsomt å tro at vi skulle komme til å mistro testen eller snakke nedsettende om dommerstanden. Vi skulle nok heller ikke stille spørsmål ved dommerenes kompetanse fordi alt stemmer. Det finnes slike hunder - selv om de ikke akkurat vokser på trær.

Jeg skal i denne artikkelen forsøke å forklare noen av de vanligste misforståelsene i forbindelse med bedømmingen av hundene. Jeg vil også ved bruk av noen eksempler beskrive hvilken nytte vi kan ha av å utnytte egenskapene som skarphet og forsvarslyst hos våre brukshunder.

Vanlig misforståelse

La oss anta at en hund er godkjent i test, men er en problemhund hjemme fordi den vokter mot fremmede mennesker. Om denne hunden bedømmes til å ha liten eller ubetydelig skarphet og forsvarslyst da er det naturlig å stille spørsmål til dommerens måte å tolke hundens reaksjoner, eller - noe som også forkommer - førtala testbanens oppbygging og momentenes plassering. Det er egentlig feil å konstruere hunder og situasjoner, men jeg er overbevist om at mange kjenner seg igjen i eksemplet. Uten helt å se bort fra tanken om det er blitt gjort feil kan årsaken være at hunden trenger så stor påvirkning som at noen forsøker å trenge seg inn på hundens hjemmerevir før den skal få en grunn til å svare med agressivitet og forsvarslyst. I de fleste tilfeller beror disse unotene seg på at hunden i sitt hjemmemiljø får utvikle sine små egenskaper. Oppførselen har blitt miljø- og situasjonsbetinget noe som betyr at de kun opptrer i spesielle situasjoner.

Et annet eksempel vil jeg hente fra testsituasjoner som skal teste hundens jaktkamplyst. Jeg har selv et utall ganger fått spørsmål og hørt diskusjoner angående de hundene som ikke engasjerer seg i «det lille byttet», og dermed dømmes til å ha lite eler ubetydelig jaktkamplyst. På skogsturer har imidlertid samme hund vist meget stor interesse for å jage harer, kaniner eller annet vilt, noe som gjør at jegeren har vansker for å akseptere bedømmelsen.

Forklaringen er at disse hundene må få den kraftige påvirkningen som en hare eller kanin er før de finner grunn til å engasjere seg. Etterhvert som tilfellene gjenntas blir hunden mer og mer interessert i å jakte. Det er ikke interessen for den levende haren som det for oss er verdifullt å kjenne til, derimot hundens muligheter til å utnytte sin jaktlyst i situasjoner der vi «lurer» den til å jakte en dummy. Det er -muligheten vi bruker f.eks i spor og andre former for søksdressur.

Resultat av oppfostring eller trening

Å tro at hunden ikke vil løpe etter det «lille byttet» fordi eieren gjennom oppveksten har gjort hunden viltren er like feil som å tro at hunden skulle slutte å spise fordi vi ikke tillater den å stjele fra bordet.

Muligheten for å trene hunden til en ønsket oppførsel i nuet er veldig liten dersom ikke den medfødte lysten finnes. Erfaringer fra spesialdressur med hunder som mangler «rett motor» forteller oss at for det første vil det ta lang tid og at resultatene alltid vil være avhengig av en mengde ytre faktorer. Hunden må «tennes» på en spesiell måte, den må ikke forstyrres for mye og helst skal miljøet rundt den være velkjent. I en testsituasjon er det vanskelig å oppfylle alt dette.

Hvordan reagerer en jakthund?

Dersom man prøver en riktig jakthund på mentaltestbanens «lille bytte» kan en klart se forskjeller mellom byttebevisste jakthunder og ikke byttebevisste. En støver satser for fullt etter «haren», men i stedet for å interessere seg for det kunstige byttet, fortsetter den lykkelig forbi. Trolig i håp om å finne noe nytt som den kan engasjere seg i. I den virkelige jakten opptrer mange drivende hunder på denne måten. De bryr seg ikke om haren som er skutt. For denne type jakthunder er ikke byttet viktig, men det å få jakte. Oppførselen er selvforsterkende.

Ved prøver med byttebevisste jakthunder, f.eks elghunder, kan en straks konstatere at disse lar seg ikke lure! Men ingen skulle vel komme til å tenke på at disse hundene mangler jaktlyst.

Nå kan en spørre seg hvordan det kan bli et slikt resultat. En hund som ikke er interessert i bytte løper etter, mens en i virkelighetens jakt meget bytteinteressert ikke engasjerer seg. Antagelig er forklaringen så enkel at støveren ikke bryr seg om hva som beveger seg. Det er selve jakten som er det primære. Mens elghunden absolutt ikke er så lettlurt da interessen for byttet er så stort, og dessuten så spesiell at den viser total likegyldighet ovenfor vårt kunstige bytte.

Hva betyr jaktlysten for oss?

Den type bruks- og tjenestehunder som vi bruker skal ha så mye jaktlyst og være så bytteinteressert at det går an å «omdirigere» interessen fra «riktig» vilt til våre kunstige. Da sier vi at hunden har stor kamplyst, hvilket betegnes som ideelt. En slik hund skal etter noen få treninger kunne spore eller søke etter en gjenstand, og uten at vi behøver å gjøre noe spesielt vil hunden vise interesse for de apporter som vi har lagt ut.

Når vi leser og utbroderer en testprotokoll må vi være bevist den spesielle betydningen av de ulike uttrykkene. Innen vår organisasjon har benevnelsen «stor jaktkamplyst»# ikke den samme betydning som for en jeger.

Når vi snakker om meget stor jaktkamplyst mener vi en hund med så stor engasjement i selve jakten, at den kan passere selve byttet uten å vise det noe særlig oppmerksomhet. I spor og søk kommer denne hundetypen til å apportere tilfeldig, men den vil aldri kutte ut å spore eller søke. Arbeidet som sådan er tilstrekkelig belønning for denne hunden.

For at vi skal få et så bra resultat som mulig med en slik hund, skal vi lære den å påvise gjenstander gjennom passende dressurmetoder før vi kobler sammen disse to begrepene. På denne måten når vi fortere ønsket sluttresultat enn om hunden tillates å spore over eller forbi sporapporter en del ganger.

Dersom hunden har liten jaktkamplyst må vi i stedet forsøke å forsterke interessen for byttet gjennom artige jaktleker for at hunden ikke skal kjede seg på vår sportrening.

Skarphet og forsvarslyst

Andre begreper i mentaltesten som krever nærmere forklaring er skarphet/aggressivitet og forsvarslyst. Hvorfor er det viktig at våre familie-, bruks- og tjenestehunder har disse egenskapene? Mange anser at det er noe som kun burde finnes hos «vakthunder» og eventuelle «politihunder». I og for seg er dette riktig, men hunder med disse arbeidsområdene skal hentes fra våre bruksraser. Dersom vi ikke kontrollerer og forsøker å bevare disse egenskapene kommer de med tiden til å forsvinne slik at selv ikke passende dressur, utført av en dyktig hundefører kan lokke det frem.

Den høyst premierte bedømmingen i testen nevnes ”måttlig”. Det innebærer at hunden viser aggressivitet og forsvarslyst i passende kraft og mengde når det trengs. Det kan skje ved flere momenter på testbanen. «Sleden» og «spøkelset» er momenter som fremfor alt skal teste disse egenskapene. Men det kan også hende at hunden reagerer med aggressivitet og forsvarslyst ved «trumgubben», ved den oppdukkende overallen eller figuren i «figurskogen» uten at det bedømmes som negativt. Forutsetningen er at reaksjonen er tilpasset til situasjonen og at hunden «legger seg» når påvirkningen opphører.

Når skal vi utnytte skarphet og forsvarslyst?

I bevoktningsdressuren får vi fortest og best fremganger når hunden har skarphet og forsvarslyst i sånn mengde at det går an å utnytte med passende treningsmetoder. Det burde være like naturlig som at vi er i begynnelsen utnytter en hunds jaktlyst i spordressur, og skal ikke sees på som at hunden dresseres for å bli aggressiv eller upålitelig. I stedet får vi en effektiv og utholdende hund. Hunder som savner medfødt «bevoktningslyst» må vi «lure» til bevoktningsoppdrag gjennom å motivere hundens jakt- og matlyst. Dermed risikerer vi at oppførselen blir miljø- og situasjonsbundet, hvilket er klart negativt om hunden settes i en virkelig tjenestesituasjon.

Angrepshunden trenger tre «arbeidsmotorer»

Angrepshunden «trenger tre motorer» for å utføre en kraftfull og effektivt arbeide.
* En som «tenner lysten» å jage og fange, jaktkamplysten.
* En for å kunne kjempe med eller mot figuranten, sosial kamplyst, og
* en «motor» som «tenner» når figuranten truer føreren eller hunden., forsvarslysten.

Dersom noen av disse er «vanskelig å starte» må vi bruke all vår fantasi for å finne rett treningsmetode som kan kompensere hundens mangler. Hunden mangler «en del av viljen» til å angripe fordi den kanskje oppfatter figuranten utelukkende som et jaktbytte. Jeg tror at mange i dag ser på egenskapene, skarphet og forsvarslyst, som noe negativt selv om de er ubetydelige eller svake. Hunden kommer kanskje ila oppveksttiden til å prøve sine ”evner” på ulike måter. Dersom eieren da ikke har nok kunnskaper eller muligheter til å få hjelp i pubertetsproblemene blir hunden lett et objekt for omplassering, og oppdretteren får ekstra arbeid med «problemhunden». Med andre ord er det enklere å selge «snille» valper!

Vi må verne om fremtidens brukshunder og bevare eller forsterke de egenskaper vi vil ha. For å oppnå dette er det viktig at informasjonen fra mentaltesten tas vare på (behandles) på riktig måte. Det er nødvendig å bevare samtlige egenskaper og vi må spre kunnskapen om hvilken verdi de har for bruks- og tjenestehunden. Vi må forsøke å arbeide bort alle misforståelser omkring de mentale begrepene og lære oss å bruke dem på riktig måte.

(oversatt av John Sigve Berg)