Apropos Hundeoppdrett 


Ved Ann-Marie Hammarlund (artikkelen sto i Svensk Hundsport nr 6/96)

Hundeoppdrett er som en kunstart - skulptøren former sine figurer av leirklumper, maleren skaper sine kunstverk med pensel og farger.
Hundeoppdretterens «leirklumper» er diverse blodslinjer og de ulike hundene, som representerer disse.
Det gjelder for hundeoppdretteren å velge det beste «materialet» og håndtere det på den best tenkelige måten.
Den beste «kunsten» innen de ulike rasene er idealhunden, slik som standarden beskriver den, og det er oppdretterens oppgave å forme materialet slik at de valpene vi lager virkelig kan betraktes som fin kunst.
Hundeoppdretterne er uten tvil en broket skare. Presis som i alle andre sammenhenger finnes det naturligvis den menneskelige variasjonen også innenfor dette området.

Hvem blir oppdrettere

Hva er det som gjør at enkelte blir oppdrettere ? Ja - grunnene kan være mange, men det vanligste er vel at en person som har kjøpt en tispe til selskap, jakt eller bruksarbeid etterhvert blir mer interessert enn gjennomsnittet, og begynner å bli nysgjerrig på hvordan det kan være å føde opp et kull med valper. Desverre betyr ikke det at den tispen man har, er et så godt eksemplar for sin rase at hun egner seg til avl.

Barna i familien bidrar kanskje med sitt mas; de tusenlappene man kan få for en valp kan i visse tilfeller bli den avgjørende faktoren. Kanskje vil man ha  enda en hund av samme rase og synes da at det kan være en lønnsom måte å skaffe seg den på - ved å sette valper på sin egen tispe.
En liten prosent av alle oppdrettere starter på et mer bevisst grunnlag med store kunnskaper allerede fra starten av.
Menneskenes idealer forandres fort - moralsk sett er begrepene vidt adskildt og derfor blir ikke den ene oppdretteren lik den andre.

Den avgjørende flaksen

Hvordan disse menneskene, som har bestemt seg for å prøve på hundeoppdretterens store kunst, utvikler seg som oppdrettere blir i høy grad avgjort på slump.
Tispeeieren skaffer seg kanskje sine første råd fra sin egen tispes oppdrettere. Den som har vært heldig og kjøpt sin tispe fra en seriøs og kunnskapsrik oppdretter har naturligvis gode forutsetninger til hurtig å utvikle egne kunnskaper og innser kanskje allerede fra begynnelsen sitt store ansvar.
Den tispeeier som har kjøpt sin tispe ved en kennel, som i prinsippet bare produserer hunder for å ha valper å selge, har tydelig et mye dårligere utgangspunkt. Dette gjelder også den tispeeier som har kjøpt tispen sin fra en person som bare hadde et kull for behag. Flaksen avgjør med andre ord hvordan man blir som oppdretter. Det er slik virkeligheten ser ut.
Ingen skal klandres for at man fra begynnelsen har hatt en mindre bra læremester. Man har naturligvis handlet i god tro, ettersom man ikke i dette henseendet var kompetent nok til å avgjøre om ens egen tispes oppdrettere var dyktige eller ikke. Derfor er det fornuftigst innen en starter med avl at en engasjerer seg i den aktuelle rasens spesial- eller raseklubb. Det kan også være klokt å forsøke å treffe så mange av rasens oppdrettere som mulig for på den måten å lære seg så mye som mulig om rasen.
Dessuten er det nødvendig at man jobber målrettet, og også har ambisjoner om å gjøre sitt beste. Det er viktig å forsøke å føde opp førsteklasses og ikke annenklasses hunder. Det innebærer hunder med så store fortrinn som mulig, det være seg fysisk og mental sunnhet, godt eksteriør og rasetypisk. Og man bør være vel inneforstått med den aktuelle rasens standard.

SKK’s grunnregler for oppdrettere mm

For hver person som er medlem av den svenske kennelklubborganisasjonen og som tenker å føde opp et kull valper, er det viktigst å ta del i såvel SKK’s grunnregler for oppdrettere som Jordbruksverkets forskrifter med hensyn på hundeoppdrett (gjelder i Sverige).
Det kan være fornuftig å bestille SKK’s registreringsbestemmelser for å lese disse. Som oppdretter skal man registrere samtlige valper fra et kull samtidig. Oppdretterne er også de eneste som kan registrere hunder i SKK. Det er derfor et brudd mot grunnprinsippene  om en valp unndras registrering. Videre gjelder kjøpslovene ved salg av hund. Det er også ytterligere noe som den blivende hundeoppdretter bør gjøre seg kjent med, selv om oppdrettet kun gjelder ett eneste kull.

Kontakte rasens avlsråd

Om man nå tenker på å føde opp et kull valper er det fornuftig å ta kontakt med rasens avlsråd for råd.
Fra avlsrådet kan man få verdifull informasjon om rasen, og om det finnes noe spesielt å ta hensyn til ved eventuell avl.
Med avlsrådets hjelp kan man resonere seg frem til den aktuelle tispens best egnete avlshann. Man forsøker med andre ord å finne den hunden som utfyller tispen på beste måte i forsøk på å få valper i samsvar med hva rasestandarden foreskriver. Avlsrådet bør dessuten kunne bistå nybegynneren med en del andre gode råd. Det kan være klokt å opprette kontakt med avlsrådet i meget god tid før tispen beregnes å løpe. Da er sjansen størst for at man skal finne den best egnete hannhunden.

Tispen bør også før parring ha oppnådd resultater fra utstilling og/eller på prøver. Kanskje må man være forberedt på at tispen av noen kan anses som ikke god nok for avl. Mest sannsynlig kan avlsrådet være behjelpelig med å finne en mer tjenelig tispe for avl, hvilket vil være en klok beslutning med tanke på de kostnader og den arbeidsinnsats som kreves for å føde opp et kull valper. Det bør ikke være noe en senere angrer.

Stor tilfredsstillelse

Det er virkelig en stor tilfredsstillelse å få føde opp riktig bra valper. Friske, sunne og velvoksne valper som hvem som helst skulle kunne være stolt over. Denne tilfredsstillelsen er uvurderlig, ikke minst for en selv som oppdretter. Det er noe som hver og en bør unne seg.

Å arbeide seriøst for den rasen man har valgt som sin gir en stor belønning. Å få selge virkelig bra valper til andre interesserte mennesker er dobbel glede. Og hele tiden gjør en rasen en tjeneste.

Den seriøse oppdretterens avlsmål

Det er viktig at man innen man begynner å føde opp hunder har satt seg et avlsmål. Dette for at det ikke kun skal handle om å føde opp hunder av en viss rase - mao hvilke hunder som helst.
Avlsmålet styres av såvel vanlige som spesielle krav. Og det tåles å tenke over hva dette betyr. Til de vanlige kravene hører mental og fysisk sunnhet, samt øvrige funksjonelle kvaliteter såsom de vitale sansene. Alle hunder må ha alle sine sanser intakt, hvilket innebærer god hørsel, syn og lukt mm. Hvis ikke blir hunden handikappet.

Om det finnes noe helseprogram for den aktuelle rasen bør også deltakelse i dette inngå i avlsmålet, for på denne måten å forsøke å minimalisere utfallet  av de eventuelle rasespesifikke sykdommene og defekter som forekommer innen rasen.
De spesielle kravene handler om rasetype i samsvar med hva standarden foreskriver, de spesielle kvaliteter som gjør hunden anvendbar for sin bruksmåte, til f.eks de ulike jakt- og bruksegenskaper. Her hører også de såkalte rasespesielle egenskapene som vi alle er skyldige i å bevare.
Et høyt avlsmål blir en fantastisk utfordring for oppdretteren med den rette innstillingen.

SKK politikk

Den svenske kennelklubborganisasjonen ser naturligvis helst at alle hundeoppdrettere har en seriøs innstilling, som helt og holdent handler om renraset avl. De ulike rasenes kvaliteter er vel verdt å bevare for fremtiden. Det er viktig at man selv som oppdretter betrakter seg som en ydmyk forvalter av den kulturarv som den spesielle rasen utgjør samt unngå for nær avl mellom beslektede individer noe som er vanskelig hvis avlsbasen er liten. Men en kan ofte begrense inavlen om bare ambisjonene er tilstede.

Den oppdretteren som rutinemessig bruker samme hannhund for å parre alle sine tisper pånytt og pånytt, og kanskje i neste generasjon lar hunden parre sine egne døtre kan ikke sies å handle i samsvar med Kennelklubbens intensjoner.

Heller ikke den oppdretter, som regelmessig parrer sine tisper ved to av tre løpetider, driver et oppdrett som samsvarer med SKK’s politikk. Nei, her handler det rett og slett om fabrikering av hunder for vinnings skyld. Ganske sikkert har denne oppdretteren heller ingen ambisjoner om å påkoste sine valper den best tenkbare oppfødning  - med resultat at valpene blir både mindre og tynnere enn hva som pleier å være normalt for rasen.

Denne typen fabrikering av valper finnes blant mange raser selv i dag. Ikke på noen måte gavner denne ikke planlagte og ensporede avl disse rasene. Ofte mislykkes disse oppdretterne i mye annet, bl.a. når det gjelder å ta hånd om sine valpekjøpere.

I de rasene hvor avlsbasen er liten kan dårlige oppdrettere bli ødeleggende for rasen. Desverre er det ikke mye å gjøre for å stoppe en slik oppdretter, man kan bare håpe på at denne tar til fornuft og bedrer seg, hvilket sikkert skulle være bra ikke minst for oppdretteren selv.
Det måtte vel være både morsommere og mere interessant å høyne kvaliteten på oppdrettet og oppnå resultater som taler for seg selv. Å gjøre noe bra for rasen er noe den sikkert er verd.

Oversatt av John Sigve Berg (25.10.96)

(Tillatelse til gjengivelse mottatt av SKK mot at artikkelforfatter og blad oppgis).