Er vår ehunder gode nok for en 1.pris? 

Jeg hørte nettopp om en utstilling hvor det var stor oppstandelse blant utstillerne fordi dommeren ikke gav Certifikat (Cert) eller Certifikatkvalitet (Ck) til noen av de deltakende hundene.

Hvorfor var det så stort rabalder ?

·   Kan ikke dommeren rasestandarden godt nok ?

·   Brukte dommeren «endelig» variasjonen i premiebedømmingen ?

·   Trodde eierne for godt om sine hunder ?

·   Eller var hundene rett og slett ikke gode nok ?

Kvaliteten på dommerne

Våre dommere gjennomgår en lang utdannelse som tar sikte på å gi dem et godt kjennskap til hunder generelt, og til de enkelte rasene spesielt. Det er for enkelt av utstillerne å klage på dommerne. De norske dommerne er noen av de beste i verden. Arrangørene og utstillerne ønsker ofte nye dommere, - men vi må huske at enkelte land ikke har like god utdanning av dommere som Norge, og det kan da hende at man tidvis treffer på utenlandske dommere som ikke har det kjennskap til enkelte raser som er ønskelig. Her ligger ansvaret på de klubbene som arrangerer utstilling samt at raseklubbene må være mere aktiv med dommerønsker.

Bruk av de forskjellige premiegradene

En del av oss som går på utstillinger har lenge etterlyst mere variasjon i dømmingen til dommerene. Vi må være ærlige - det er ikke alle hunder som fortjener 1.premie. Dommeren har fem premiegrader å velge mellom - 1.,2.,3., 0. premie og KIP. Ser vi på definisjonene for en 2. eller 3. premie (blå og gul sløyfe) så betyr ikke det at det er en dårlig hund vi har å gjøre med. Hvor mange av utstillerne kjenner egentlig til disse definisjonene ?

Er vi blitt så vant med å se kun rødsløyfene (1.premie), slik at når en hund får 2. premie eller 3. premie reagerer vi spontant.
Er det en bevisst holdning fra NKK/arrangørene at dommeren skal gi flest 1.premier for på den måten vil kanskje utstillerne komme tilbake med fornyet håp om å lykkes ? Dess flere hunder, dess bedre inntjening.
Eller er det bevisst av dommeren at de gir stort sett bare røde sløyfer ? Kanskje får de ikke reengasjement ? Ønsker arrangørene å engasjere dommere som er «kontroversielle» og som deler ut både blå og gule sløyfer ?

Kan utstillerne rasestandarden godt nok ?

Skal man være ærlig, er nok svaret nei. Veldig mange hundeeiere har ikke lest rasestandarden engang, langt mindre satt seg inn i dens spesialiteter, noe de fleste dommere har. Ofte er det «forståsegpåere» som går ut med bombastiske meninger basert på et heller sviktende grunnlag. Det er ikke godt nok argument fordi hunden fikk Cert på en utstilling, så skal den få det også på alle andre utstillinger.
Hvem sin feil er så dette ?
Noe av ansvaret ligger hos oppdretterne. Noen oppdrettere har desverre for dårlig kjennskap til sin rase, hvilket betyr at valpekjøperne får et dårlig startgrunnlag. Dersom oppdretteren og den vanlige hundeeieren hadde satt seg nøyere inn i rasestandarden, og vurdert sine egne hunder kritisk, og ikke bare naboens hund, kunne vi fått mere rederlige tilstander. Hvis også raseklubbene kan være aktive og orientere om hvilke saker som skal prioriteres ved bedømming av hunden så skulle vi snart ha nådd målet.

Noe må jo være galt når en oppdretter tar til orde for å få forandret rasestandarden fordi han eller hun har produsert for store og tunge hunder (som selvfølgelig ikke er ønskelig iht gjeldende standard).

Kanskje er ikke hunden vår god nok til en rød sløyfe ?

Kanskje er det smertelig å få vite at hunden vår egentlig er en blå sløyfe hund. Dommeren skal bedømme hunden slik den opptrer der og da - iht alder, utvikling, pelsstell, muskler, bevegelser, tilgjengelighet osv. Hvis hunden ikke er god nok til rød sløyfe, skal den heller ikke premieres sådann.
En unghund på 12 måneder som er stor og kraftig (mer en standarden tilsier) må det selvfølgelig trekkes ned på. Tenk bare hvordan denne hunden kan se ut når den er ferdig utviklet om 3-4 år.

Konklusjon

Både dommere og oppdrettere har et stort ansvar for utviklingen av rasen.

Når dommerne plukker frem bestemte typer hunder vil oppdretteren prøve å produsere slike hunder for å lykkes i utstillingsringen.
Oppdretterne bør være mer kritisk til hvilke hunder de bruker i avl, de bør ha et avlsmål og de må orientere sine valpekjøpere hvordan rasen skal være. Vi må ikke falle for fristelsen å selge feilvalper som korrekte valper.

Og tilslutt må vi få en raseklubb som er aktiv og forvalter rasen til alles beste.

Det hele går på holdninger, følelser og adferd. Vi må for all del ikke bli for stae og egenrådige, på den måten er det bare en som taper - hunden.

La oss samarbeide for å få gode og mest mulig korrekte hunder iht standarden. Vi må ha respekt for de som utviklet og foredlet rasen og senere skrev standarden. Uten kjærlighet og hengivenhet til rasen kan man ikke forvalte den slik man bør.

Skrevet av John Sigve Berg, mai 1996